Innkjøp den siste tiden

Neglelakker fra lindex, neglfiler fått av mamma.
Bjørn Borg lommebok fra leke(/hobby/alt mulig) butikken i Sunne, ønsket meg en slik i all evighet.
7 sans som følger skoleåret, er det letteste og ha når man jobber på skole, og penner, fra libris Sørumsand, kjøpte på vei hjem fra ferie.
Collegejakken klarte jeg bare ikke gå forbi på MUG i sunne, jakka er helt perfekt, bare elsker den butikken, skulle ønske vi hadde en slik type klesbutikk her også.
BH men fantastisk fersken farge kjøpte jeg på shangri la i Sunne, den er genial, for stroppene kan man gjøre om på alle mulig måter, så den kan brukes under alt. Blir aldri det samme og handle bh'er og undertøy på Cubus eller h&m igjen. Maken til service finnes ikke, ikke er prisen så alt for ille heller, denne lå på mellom 300 og 400 kr og kvaliteten er en helt annen, og du får hjelp til og finne det som passer deg og din kropp. Noe som er perfekt.

Den beste og verste uka på lenge

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, men ikke hatt nett, tid eller ork til og skrive noe.

Har hatt mye og gjøre samtidelig som som det har vært en vekker på hvor dårlig jeg egentlig har blitt.
Har vært en slitsom periode nå, og de siste dagene har jeg ikke klart og gå uten krykker, bortsett fra hjemme, og ekstremt korte distanser. Ekstreme smerter, og muskler som ikke fungerer som jeg vil.

Skriver bare en kort oppsummering her. Det fordi det er ganske sårt for meg.

Mandag for en uke siden var det ikke noe spesielt bra vær, så mamma, jeg og Ronja reiste til sunne for og titte litt. Da fikk jeg kjøpt litt små ting, legger ute det i eget innlegg. Vi handlet da inn til meg også så jeg hadde mat og drikke til jeg reiste til vogna til bessa da på tirsdag.

Så på tirsdag var uka som pleier og være årets beste. Ja det var en super uke, men den ga en vekker, hvor syk jeg er blitt, hvor forandret sykdommen har gjort meg, hvor vanskelig det er for andre og forstå. Men ja det har gitt meg en vekker, og jeg har forstått at ikke alle mine venner godtar den forandringen sykdommen har gjort med meg. Men da er de vel kanskje ikke mine virkelige venner.
- Det er færre enn jeg hadde håpet men fler en fryktet, som godtar den jeg er blitt (pga sykdommen).
Jeg ser jo den at det kan være vanskelig og forstå at jeg må ha krykker noen dager og når jeg skal gå langt, og at jeg ikke nå orker så mye som før.
Så i løpet av uka bestemte jeg meg for og tilbringe tid med dem som godtar meg. Klart jeg savner alle vennene mine, men heller få venner som godtar meg for den jeg er, enn mange venner som snakker om meg bak ryggen min.

Snakket med noen som jeg ikke helt viste hva tenkte. Men det var dem som støttet meg mest av alle, det betyr så mye. Det er så tårene triller bare jeg tenker på hva som ble sagt. Takk til dere to som virkelig støttet meg, og viste at dere støtter meg uansett. Det er de man forventer det minst av som det gleder mest og høre det fra, selv om det betyr mye uansett, samtidelig er det vondest når man forstår at de man hadde håpet forsto og godtok ikke gjør det i heletatt.

Men over til noe positivt, når fredagen kom og herlige jenter (+ de 2 som viste at de er her for meg uansett) virkelig ville ha meg med i parken, inn på fest området på frykdalsdansen. Valgte jeg og bli med, både fredag og lørdag. Ikke kjent makan til smerte og muskler som ikke fungerer etter dette. Men jeg er ung kun en gang, og valgte og leve livet de 2 dagene, angrer jeg? Det vet jeg ikke, gjennstår og høre hva Mette (me legen min) sier på onsdag. Hadde det jo gøy, men nå er det så sterke smerter at ja.

Skulle jo egentlig hjem i går, men orket da ikke kjøre lenger enn til vogna til mamma, så sov der til i dag. Måtte ha en del stopp på veien for og klare og komme hjem.
Men i morra begynner jobb og hverdagen igjen, så nå bør jeg avslutte og se resten av håndball kampen, er jo så spennende at jeg måtte skrive litt for og orke og se.

Så kommer det ett innlegg om det jeg har kjøpt siden jeg skrev her sist, i morgen eller en annen dag, da jeg har fått tatt bilder av det.

Rart og skulle pakke i år.

Da har jeg pakket og fått det meste i bilen og klar for avreise i morra.
Ble en del mer enn hva jeg hadde tenkt, men skal jo ha med håndkler, og sengetøy, det tar jo plass, og selv om det er sommer kan man jo ikke bare pakke sommerklær når man skal holde seg her oppe i Skandinavia. Må jo ha men klær til alt slags vær, også skal jeg jo være borte i ca 10 dager, så da må man jo ha med en del. Men for ikke snakke om sko, det er vanskelig og pakke det ble alt for mange par, men klarer ikke velge.

Men det var en rar følelse og pakke i år. For det første pleier ikke det og være så slitsomt. For det andre og det som er det såreste for meg er at i år ble det ikke pakket noen pynte klær, sko og ekstra ting til og pynte seg. For det er noe i år er formen så dårlig at jeg klarer nok ikke gå ned til parken (festplassen). Men jeg skal da bære ved vogna/vognene og være sosial der. Det viktigste er at jeg ikke sitter alene hele ferien. Så jeg gleder meg samtidelig som jeg gruer meg litt. Er jo nå jeg virkelig ser hvor dårlig jeg har blitt.
Bare fra jeg gikk ut i ferie er jeg blitt mye dårligere, skal bli rart og komme på jobb igjen etter ferien og si at formen er blitt dårligere og jeg nå orker og gjøre mindre. Men gudsjelov har det ikke vært noe problem hittil, jobben har vært kjempe flinke til og legge til rette for meg så jeg i allefall skal klare og jobbe de 20% jeg nå gjør. Håper bare jeg klarer det i august også, og at jeg utover høsten kanskje kan begynne og jobbe mer. Det er min store drøm. Men ser ut som det kan ta litt lenger tid enn jeg hadde håpet på. Må vist kanskje videre på enda mer utredning for og se hva som skjer musklene. Kanskje det bare er en del av min ME, og mitokondrie dysfuksjon.

Men tilbake til det jeg egentlig skrev om, det var jo hvordan denne sommeren/ fryksdalsdansen blir uten det og feste og være i parken. Høres nå kanskje ut som ei som forlanger alt. Men uansett hvor dårlig form jeg har vært i har jeg alltid orket fryksdalsdansen og det fullt ut, ikke bare halvt. Sommeren er liksom ikke komplett om ikke jeg har vært på frykdalen, det har vært tradisjon siden jeg var "liten" jeg er oppvokst i sunne, derfor er dette også veldig sårt for meg. I år blir det kun avslapping ved vognene jeg orker. Er dumt og dra den lenger og bli enda dårligere. Men krykkene er med for jeg vil og skal orke og være kjempe sosial. JEG SKAL. Men uansett er ikke dette slik jeg vil og ønsker det skal være. Det er ikke halvt en kan. Kun en sommer tidligere har jeg ikke vært med på frykdalen og det var i 03, da var så dårlig at jeg ikke spiste eller var ute av senga. Jeg husker INGEN ting fra den sommeren, jeg sov gjennom sommeren 03.

Men jeg har bestemt meg for og gjøre det beste ut av det, og kose meg med venner og avslapping og når dem går i parken kan jeg gå og legge meg.
Jeg må bare respektere at jeg er syk, og leve livet etter det, og ikke slik jeg vil det skal være. For det har jeg gjort lenge nok, og jeg blir jo bare dårligere og dårligere.
Klarer nok ikke gå og legge meg og sove mens alle andre er sosiale om jeg er sliten. Noe jeg burde for og bli bedre. Men det klarer jeg ikke enda, men kanskje. Skal i allefall da bare sette meg og slappe helt av.

For og glede meg selv også, skal jeg unne meg 1-2 Bh'er til på shangri la. Viser bilde når jeg kommer hjem igjen. Wee, ja litt glede kan kjøpes.

Så mitt mål for resten av sommeren og videre i livet, er og være den sykdommen har gjort meg til og ikke den jeg var før eller ønsker og være. Om ikke mine venner godtar det, er dem vel ikke det man kan kalle ordentlige venner som skal være der uansett hva som skjer.

(PS: Etter jeg reiser i morra, vet jeg ikke om jeg får postet noen innlegg. Men om jeg har noe og skrive og orker, skriver jeg det og datterer det, slik som sist jeg var på camping)

Nødvendige innkjøp

Kjøpt nye sko fra deichmann.
Sånn reise sak til og ha parfyme i.
Hårbøyle, armbånd, og strikker fra glitter, det fikk jeg av mammaen min.
Parfymen kjøpte tante for meg på vei hjem fra syden, var da så heldig at hun betalte halve.

Å leve med spiseforstyrrelser (og me)

Det og skulle leve med SF er noe som ikke er lett, for to og ett halv år siden fikk jeg hjelp, mai 2010 (etter da og slitt i allefall 7 år). På Volvat. Dem var flinke og ga meg god hjelp. Plutselig følte jeg bare at det ikke var verdt det, og jeg begynte selv og følge matplanene jeg hadde fått derfra, men da fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg "måtte" trene 2 ganger om dagen.
Dette gikk bra i 2 år, var og en del pauser i treningen for først måtte jeg inn og fjerne mandlene i april 2011 og i mai 2011 knakk jeg halebenet. Når det knakk tok det kjempe lang tid, før jeg klarte og trene for fullt igjen, var vel i august jeg da klarte og starte så smått, da var krykkene kastet og jeg klarte ikke gå lenger uten trening. Begynte og føle meg som en rullende ball. Så kom november og jeg tok silikon, det holdt meg jo og borte fra trening en stund. Men så begynte jeg for fullt igjen. I november begynte også kroppen / ME'n og si i fra at den ikke leger orket og jobbe 120%. Så jeg ble sykmeldt 20% fra hovedjobben. Trente fortsatt like mye, og jobbet litt på bi jobben. Rett over jul, en onsdag sa kroppen og ME'n min bare helt stopp, da klarte den ikke mer. Ble for mye og tenke på og kroppen klarte rett og slett ikke og late som den var frisk lenger, noe den har gjort siden 03. Klarte heller ikke og trene mer. Mistet hukommelse, fysikk, ord og alt. Ja jeg mistet livs gleden, og for meg er den alt. Livet uten livs glede, hva er det?

Det og først få spiseforstyrrelser og komme så langt ned i det som jeg har gjort på alle årene siden 03 er tøft. Ja det går i bølgedaler, veldig bølgedaler. Ja så ille at man kaller det tilbakefall. Men hos meg har tankene vært der hele tiden, uansett hva jeg spiser angrer jeg. For vær dag jeg ikke får trent blir jeg tristere, trene er noe jeg mest sannsynlig aldri får begynt med igjen. Det på grunn av me'n. (trening for meg er ikke skogsturer, det er tunge vekter, og tøffe tak på elipsemaskin, romaskin, tredemølle og lignende.) nå klarer jeg ikke en gang gå en tur, det og gjennomføre en tur på matbutikken er tungt og vanskelig nok, men etterhvert håper jeg jo på og bli bedre så jeg i allefall kan gå små turer.
Men det jeg skulle frem til var at nå som jeg ikke klarer og være aktiv er spiseforstyrrelsene enda verre, for jeg kan ikke bare løpe en tur når jeg føler jeg trenger det.
Så den siste uka nå har jeg vært tilbake der jeg var når jeg var på det dårligste. Har kjent i lang tid at tankene om mat og spiseforstyrrelsene bare blir sterkere for vær dag jeg ikke får vært i fysisk aktivitet.
Jeg hadde ikke trudd at jeg skulle kunne bli så dårlig igjen. At tankene skulle ta overhånd igjen. Men mer skal ikke til.
Jeg spiser, jeg angrer, spiser kun for at jeg ikke skal besvime, eller kun for at jeg skal klare og gjennomføre en dag.
To dager denne uken har jeg ikke klart og gjennomføre, kun ligget på sofaen under teppe. Den ene av dagene fikk jeg ikke i meg noe næring heller, kun bittelitt vann til tablettene jeg må ta morgen og kveld, men ikke ett glass til sammen. Og den dagen, har vært den beste på lenge, det gir meg en seiers følelse, følelsen av og selv kunne styre noe, og det og mestre. Selv om jeg så vidt klarte og komme meg i seng når det var kvelden fordi jeg var så uvell. Så var det denna natt jeg sov best, natt uten bekymringer og tanker. Så godt har jeg ikke sovet på det jeg kan huske.

Jeg vil tru mange også tenker at det og skulle spise sammen med andre er vanskelig, det er litt todelt for min del, litt fordi jeg har kjempet med SF i så mange år. Jeg liker ikke at andre sitter og stirrer når jeg spiser, på hva, hvordan og hvor mye. Jeg vil jo bli frisk, for og bli frisk må man spise. Så når andre spiser er det lettere og spise selv også, vanskeligere og skulle finne frem, lage og spise mat alene. Alene føles det feil og spise, når andre spiser og jeg ser dem ikke sliter føles det litt mer riktig. Selv om det og spise aldri er 100% det rette og gjøre i mitt hode.

På grunn av dette valgte jeg og reise til campingvogna, der kommer maten på bordet om jeg vil eller ikke. Verdens beste mamma er der, og hun kjenner meg så godt - hadde ikke klart meg uten henne - finnes ikke ord <3. Der er det ingen andre bekymringer enn meg selv og mitt liv med disse sykdommene.
Kroppen min er ødelagt etter mange år med ME og spiseforstyrrelser.
Kjempe den kampen som livet er, det er tungt nok med kun en av sykdommene, og skulle kjempe kampen om livet med begge er uutholdelig. Jeg klarer snart ikke mer.


Jeg er som sagt en jente på 24 år, høy, ikke spesielt slank nå, (men det har jeg vært, så ille at folk kunne se på meg at jeg hadde spiseforstyrrelser), jeg er heller ikke fet sier folk. Men hva jeg selv syns vil jeg ikke skrive om.
Jeg har kjempet denne kampen i alle fasonger, tynn, veldig tynn, middels, lubben og tykk. Det kommer kanskje som ett sjokk men kampen mot/om spiseforstyrrelsene var tru det eller ei lettest og kjempe når jeg var kjempe tynn, for da trudde og forsto folk bedre. Hvem trur at en små feit jente sliter like mye som ei som er kjempe tynn. For min del sliter jeg nesten enda mer.
Jeg spesifisere ikke hvordan spiseforstyrrelser jeg har, for det var heller ikke noe spesialisten på Volvat klarte, jeg var en blanding (anoreksi, bulimi og ortoreksi i hovedsak). Så det varierer hva som styrer kroppen min.

Vil også skrive litt om hvordan jeg kom gjennom skolegangen, for ja de gangene spiseforstyrrelser var ett tema, ble alt veldig virkelig for meg og jeg klarte ikke gjenomføre det. Jeg hadde heldigvis snille og forståelses fulle lærere så dem lot meg slippe de timene. For jeg orker ikke og vil ikke lære mer fakta om det. Høre andres historier og synsvinkler på det syns jeg er spennende. For ingen med spiseforstyrrelser er like akkurat som at ingen mennesker er like heller.
Ja, for meg var dette ett problem, for det var jo tema på ungdomsskolen greit nok, men jeg valgte jo helse og sosialfag, så barn og ungdom og etter endt fagbrev tok jeg påbygging og ja alle de tre skole årene var det ett tema i noen av fagene.

(ikke skrivi så mye her om hvordan det er og leve med me, men det er jo det jeg skriver mest om. Har en del innlegg om det, nesten alle. Det fordi jeg syns SF er ett sårt tema. Me er ett vanskelig tema, men mer åpenhet om det. Håper at det og poste dette innlegget kan gjøre det letter og skrive om det senere.)

Mitt syn på dette er at jeg lever i en boble, og den bobla klarer jeg ikke sprekke uansett hvor mye jeg vil, kanskje jeg ikke er klar til og sprekke den enda.

-VHH skrevet 13-14.07.12

Apotek runde i nye sko

Først en tur på boots på Sørumsand så en tur til boots på strømmen.. Ikke så lett når medesinene er vanskelig og få tak i...
Usj, må vel fylle bensin og jeg...
Også trur jeg at jeg må kjøpe meg en soft is til frokost. Det er det eneste jeg har lyst på i dag.

Og måtte bare ha de hvite skoene(bilde under) for mine gamle hvite sko er ikke lenger hvite. Når jeg var på europris fant jeg disse til 50 kr trur jeg det var. Da måtte jeg jo bare slå til. Kjennes gode ut også.

Sunne

Som jeg skrev i forje innlegg, hadde jeg dagstur til sunne, i hovedsak for og kjøpe en pensel til mamma, og fornye portåpneren til campingen i Sunne, slik at jeg slipper og gjøre det når det er masse folk. Besøkte også bestemor en snar tur som var i vogna der.

Mens jeg kjørte gjennom Sunne bestemte jeg meg for og reise på Shangri La. Der selger dem undertøy og hjelper deg og finne rett størrelse, og dem er kjempe flinke. Jeg tenkte det var fint nå etter silikon operasjon og slik, har jo ikke gjort noe slik før heller, så var morro.
Jeg fikk da prøve en slik BH for og finne ut hvordan størrelse jeg egentlig er, og det var som jeg hadde trudd, jeg bruker feil størrelse. Jeg har brukt 85D nå etter operasjon, men det viste seg, at det som er rett for meg er 80E.
Jeg fikk super god hjelp, og en herlig service, kom inn med bh'er mens jeg prøvde(legger ved bildene av alle hun kom inn med under her) og sa akkurat hva hun mente. Jeg kjøpte en BH, en svart en (bilde under) skal kjøpe en til nr jeg skal dit neste gang, må bare bestemme meg for hvem, men en lys en i allefall.

Det koster jo litt mer enn på Cubus og hennes og slik, men er jo mye bedre kvalitet og man finner det som passer seg selv best. Og som jeg tenker, har man 2-3 man kan bruke og vaske, så holder det, kan man heller kjøpe nye når dem er slitt.

Shangri La tar også i mot bestillinger og sender undertøyet til deg om du er medlem og har registrert str og yndlingsmodeller, noe som passer perfekt når jeg kun er i sunne om sommeren.

Lang helg på Treen Camping

På torsdag reiste jeg til Kongsvinger, så akte jeg med mamma videre til Treen. Der koste vi oss masse helt til søndag. Været var ikke helt på topp, men vi koste oss uansett. På fredag reiste jeg en tur til sunne (eget innlegg kommer om det). I løpet av helgen har vi kost oss med med mye herlig matbit godis. Hadde reker en dag, det trur jeg yndlingen om dagen.
Så også film, ulvenatten den var kjempe bra. Så også Joline men den var ikke bra.

Er så godt og være der, ingen som bryr seg om jeg bare ligger og ikke gjør noe. Så der koser jeg meg.
Borte bra men hjemme best. Jeg syns det er slitsomt med denne pakkinga og kjøringa, så ikke helt bestemt meg om det blir noen til helga igjen, eller om jeg venter til neste, for da skal jeg først en helg på Treen, mulig jeg blir der til man eller tirsdag, så skal jeg til vogna i Sunne og være der til søndagen etter.

Den uka er det en festival i sunne, frysdalsdansen. Der er jeg vært år, så selv om jeg er mye dårligere i år, reiser jeg, men jeg blir ikke med på selve festivalen, men sitter ved vogna og får med meg livet, orker jo ikke mer enn det, er vant til og feste en uke jeg, men i år, blir det bare avslapping ved vogna og slik. Kan jo være litt sosial innimellom selv om jeg ikke orker festinga.

Legge ved noen bilder fra helga i Treen.

Endelig

Da var tannlegturen over, kostet meg ingen ting for det er kun 4 måneder siden fyllingen sist ble satt i. Det passet fint. For når jeg kom hjem, lå det en regning fra noen av prøvene jeg tok, og det kostet, alt for mye egentlig, men blir jeg bedre så ja.

Men det jeg egentlig skulle skrive her, var at jeg endelig har fått kjøpt nye laken til og ha på de nederste madrassene på senga. Før var det 2 forskjellige brunfarger, men nå er begge lilla. Det vr godt. Her hjemme går det jo i hvit, lilla, svart og grått.
Trengte noen laken til senga mi i vogna. Så da tar jeg med de brune dit og har heller de nye fine hjemme..

Tannlegeskrekk.

Gruer meg max nå, og syns dette er litt tidlig. Men må jo fikse når plomber faller ut. Æææææ.
Men nå må jeg stikke.

Kommer ett innlegg med kort oppsummering fra helga etterpå eller noe.

Noe ei på 24 skulle sluppet og tenke på.

Når jeg nå skulle rydde for kvelden, og pakke ut det jeg kjøpte på apoteket i dag, gikk det opp for meg at jeg hadde glemt og be om splittet kvittering. Når jeg tenker over det trur jeg at jeg har glemt det før og. Skal jo prøve og få igjen noe på skatten neste år.
Er jo ikke min feil at det ikke er behandling for meg i det offentlige, så jeg må jo prøve.
Når jeg nå satt og skulle putte kvitteringen inn i min ME mappe, noe jeg har 2 av, og jeg begynte og samle papirer i januar eller noe, og det er fullt nå.
Tenk hvor mye papirer det hadde vært siden mai 2003, lettere sagt fredag 09.mai.2003, husker den dagen som om det var i går.

Men samme det tilbake til der jeg startet. Ja papirene raste ut og jeg la apotekkvitteringen med de andre (kun kvitteringer fra apoteket, får samlet kvittering i slutter av året fra strømmen medisinske senter).
Da begynte tårene tårene og trille..
For dette skal ikke være bekymringer en person på 24 år behøver og tenke på, alle papirene etter alt for mange sykeår, kvitteringene etter alt for mange uthentinger av alt for mye tabletter (vitaminer, mineraler, medisiner).
Ett liv fullt av bekymringer. Bekymringer en 24 åring ikke burde hatt.
Vil jeg klare og komme ut av senga i morra, vil jeg klare og kjøre til Kongsvinger så jeg får være med mamma til vogna (det er noe jeg skal klare, mamma kjører fra Kongsvinger og til vogna, men skulle jeg hørt på kroppen min hadde jeg ikke kjørt), vil jeg noen gang klare og gå/stå over en lenger periode uten og måtte ha hjelp av forskjellig ting (krykker, handlevogn, stoler, o.l) eller vil jeg bare noen gang klare og gå en tur som er lengre enn til postkassa. Vil jeg noen gang komme meg ut og reise igjen. Reise er det beste jeg vet.

Skal kroppen min fortsette og bli svakere nå, vet jeg ikke hvor jeg havner.
Så klart mayersen gjør meg sterke på ett vis, men kroppen blir svakere, klarer ikke helt forklare, men kjenner det hjelper, samtidelig som kroppen sviker. Vanskelig og forklare og vanskelig for en som ikke har opplevd og forstå, og det vet jeg.

Skulle ønske mine bekymringene var de samme som en frisk 24 åring sine.

Men for meg er hverdagens kampen en helt annen kamp, en kamp jeg ikke kan få hjelp til og kjempe, kampen vil alltid være der for jeg aldri bli 100% frisk igjen. Alt er bare ett kanskje, det er til og med bare ett kanskje at jeg blir bedre, det er ikke sikkert det heller. Og som kroppen min har vist, den er flink til bli verre men ikke bedre, det er noe kroppen min sliter med.
Jeg vil men kroppen klarer ikke.

HVERDAGS KAMPEN ER EN KAMP JEG IKKE VET HVOR MYE LENGER JEG KLARER OG KJEMPE.

-

Har det ikke noe spesielt greit om dagen.
Men ikke helt klar for og skrive om det enda. Kanskje det kommer senere.
Har ikke gått fremover om dagen, heller nedover, det er noe som ikke er lett og takle. Musklene mine klare snart ikke bære meg mer, og tårene bare triller.

Måtte ringe tannlegen i dag også, har en fylling som ikke oppfører seg, så da får jeg vel kanskje ta en tur føre den detter ut igjen. Fikk time til uka så får se da, om det er noe dem kan gjøre.

Ferie fra leger snart.

Nå sitter jeg på strømmen medisinske senter og får siste dose med mayers intravenøst.
Og når jeg er ferdig her i dag har jeg helt fri fra alt frem til starten av august.

Bare en tur på apoteket for og hente ut medisiner, og kanskje en tur opp lege sentret og setter en B12 sprøyte om jeg trenger det utpå her.

Ellers helt ferie nå.