Har hatt mye og gjøre samtidelig som som det har vært en vekker på hvor dårlig jeg egentlig har blitt.
Har vært en slitsom periode nå, og de siste dagene har jeg ikke klart og gå uten krykker, bortsett fra hjemme, og ekstremt korte distanser. Ekstreme smerter, og muskler som ikke fungerer som jeg vil.
Skriver bare en kort oppsummering her. Det fordi det er ganske sårt for meg.
Mandag for en uke siden var det ikke noe spesielt bra vær, så mamma, jeg og Ronja reiste til sunne for og titte litt. Da fikk jeg kjøpt litt små ting, legger ute det i eget innlegg. Vi handlet da inn til meg også så jeg hadde mat og drikke til jeg reiste til vogna til bessa da på tirsdag.
Så på tirsdag var uka som pleier og være årets beste. Ja det var en super uke, men den ga en vekker, hvor syk jeg er blitt, hvor forandret sykdommen har gjort meg, hvor vanskelig det er for andre og forstå. Men ja det har gitt meg en vekker, og jeg har forstått at ikke alle mine venner godtar den forandringen sykdommen har gjort med meg. Men da er de vel kanskje ikke mine virkelige venner.
- Det er færre enn jeg hadde håpet men fler en fryktet, som godtar den jeg er blitt (pga sykdommen).
Jeg ser jo den at det kan være vanskelig og forstå at jeg må ha krykker noen dager og når jeg skal gå langt, og at jeg ikke nå orker så mye som før.
Så i løpet av uka bestemte jeg meg for og tilbringe tid med dem som godtar meg. Klart jeg savner alle vennene mine, men heller få venner som godtar meg for den jeg er, enn mange venner som snakker om meg bak ryggen min.
Snakket med noen som jeg ikke helt viste hva tenkte. Men det var dem som støttet meg mest av alle, det betyr så mye. Det er så tårene triller bare jeg tenker på hva som ble sagt. Takk til dere to som virkelig støttet meg, og viste at dere støtter meg uansett. Det er de man forventer det minst av som det gleder mest og høre det fra, selv om det betyr mye uansett, samtidelig er det vondest når man forstår at de man hadde håpet forsto og godtok ikke gjør det i heletatt.
Men over til noe positivt, når fredagen kom og herlige jenter (+ de 2 som viste at de er her for meg uansett) virkelig ville ha meg med i parken, inn på fest området på frykdalsdansen. Valgte jeg og bli med, både fredag og lørdag. Ikke kjent makan til smerte og muskler som ikke fungerer etter dette. Men jeg er ung kun en gang, og valgte og leve livet de 2 dagene, angrer jeg? Det vet jeg ikke, gjennstår og høre hva Mette (me legen min) sier på onsdag. Hadde det jo gøy, men nå er det så sterke smerter at ja.
Skulle jo egentlig hjem i går, men orket da ikke kjøre lenger enn til vogna til mamma, så sov der til i dag. Måtte ha en del stopp på veien for og klare og komme hjem.
Men i morra begynner jobb og hverdagen igjen, så nå bør jeg avslutte og se resten av håndball kampen, er jo så spennende at jeg måtte skrive litt for og orke og se.
Så kommer det ett innlegg om det jeg har kjøpt siden jeg skrev her sist, i morgen eller en annen dag, da jeg har fått tatt bilder av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar