Noe ei på 24 skulle sluppet og tenke på.

Når jeg nå skulle rydde for kvelden, og pakke ut det jeg kjøpte på apoteket i dag, gikk det opp for meg at jeg hadde glemt og be om splittet kvittering. Når jeg tenker over det trur jeg at jeg har glemt det før og. Skal jo prøve og få igjen noe på skatten neste år.
Er jo ikke min feil at det ikke er behandling for meg i det offentlige, så jeg må jo prøve.
Når jeg nå satt og skulle putte kvitteringen inn i min ME mappe, noe jeg har 2 av, og jeg begynte og samle papirer i januar eller noe, og det er fullt nå.
Tenk hvor mye papirer det hadde vært siden mai 2003, lettere sagt fredag 09.mai.2003, husker den dagen som om det var i går.

Men samme det tilbake til der jeg startet. Ja papirene raste ut og jeg la apotekkvitteringen med de andre (kun kvitteringer fra apoteket, får samlet kvittering i slutter av året fra strømmen medisinske senter).
Da begynte tårene tårene og trille..
For dette skal ikke være bekymringer en person på 24 år behøver og tenke på, alle papirene etter alt for mange sykeår, kvitteringene etter alt for mange uthentinger av alt for mye tabletter (vitaminer, mineraler, medisiner).
Ett liv fullt av bekymringer. Bekymringer en 24 åring ikke burde hatt.
Vil jeg klare og komme ut av senga i morra, vil jeg klare og kjøre til Kongsvinger så jeg får være med mamma til vogna (det er noe jeg skal klare, mamma kjører fra Kongsvinger og til vogna, men skulle jeg hørt på kroppen min hadde jeg ikke kjørt), vil jeg noen gang klare og gå/stå over en lenger periode uten og måtte ha hjelp av forskjellig ting (krykker, handlevogn, stoler, o.l) eller vil jeg bare noen gang klare og gå en tur som er lengre enn til postkassa. Vil jeg noen gang komme meg ut og reise igjen. Reise er det beste jeg vet.

Skal kroppen min fortsette og bli svakere nå, vet jeg ikke hvor jeg havner.
Så klart mayersen gjør meg sterke på ett vis, men kroppen blir svakere, klarer ikke helt forklare, men kjenner det hjelper, samtidelig som kroppen sviker. Vanskelig og forklare og vanskelig for en som ikke har opplevd og forstå, og det vet jeg.

Skulle ønske mine bekymringene var de samme som en frisk 24 åring sine.

Men for meg er hverdagens kampen en helt annen kamp, en kamp jeg ikke kan få hjelp til og kjempe, kampen vil alltid være der for jeg aldri bli 100% frisk igjen. Alt er bare ett kanskje, det er til og med bare ett kanskje at jeg blir bedre, det er ikke sikkert det heller. Og som kroppen min har vist, den er flink til bli verre men ikke bedre, det er noe kroppen min sliter med.
Jeg vil men kroppen klarer ikke.

HVERDAGS KAMPEN ER EN KAMP JEG IKKE VET HVOR MYE LENGER JEG KLARER OG KJEMPE.