Dette gikk bra i 2 år, var og en del pauser i treningen for først måtte jeg inn og fjerne mandlene i april 2011 og i mai 2011 knakk jeg halebenet. Når det knakk tok det kjempe lang tid, før jeg klarte og trene for fullt igjen, var vel i august jeg da klarte og starte så smått, da var krykkene kastet og jeg klarte ikke gå lenger uten trening. Begynte og føle meg som en rullende ball. Så kom november og jeg tok silikon, det holdt meg jo og borte fra trening en stund. Men så begynte jeg for fullt igjen. I november begynte også kroppen / ME'n og si i fra at den ikke leger orket og jobbe 120%. Så jeg ble sykmeldt 20% fra hovedjobben. Trente fortsatt like mye, og jobbet litt på bi jobben. Rett over jul, en onsdag sa kroppen og ME'n min bare helt stopp, da klarte den ikke mer. Ble for mye og tenke på og kroppen klarte rett og slett ikke og late som den var frisk lenger, noe den har gjort siden 03. Klarte heller ikke og trene mer. Mistet hukommelse, fysikk, ord og alt. Ja jeg mistet livs gleden, og for meg er den alt. Livet uten livs glede, hva er det?
Det og først få spiseforstyrrelser og komme så langt ned i det som jeg har gjort på alle årene siden 03 er tøft. Ja det går i bølgedaler, veldig bølgedaler. Ja så ille at man kaller det tilbakefall. Men hos meg har tankene vært der hele tiden, uansett hva jeg spiser angrer jeg. For vær dag jeg ikke får trent blir jeg tristere, trene er noe jeg mest sannsynlig aldri får begynt med igjen. Det på grunn av me'n. (trening for meg er ikke skogsturer, det er tunge vekter, og tøffe tak på elipsemaskin, romaskin, tredemølle og lignende.) nå klarer jeg ikke en gang gå en tur, det og gjennomføre en tur på matbutikken er tungt og vanskelig nok, men etterhvert håper jeg jo på og bli bedre så jeg i allefall kan gå små turer.
Men det jeg skulle frem til var at nå som jeg ikke klarer og være aktiv er spiseforstyrrelsene enda verre, for jeg kan ikke bare løpe en tur når jeg føler jeg trenger det.
Så den siste uka nå har jeg vært tilbake der jeg var når jeg var på det dårligste. Har kjent i lang tid at tankene om mat og spiseforstyrrelsene bare blir sterkere for vær dag jeg ikke får vært i fysisk aktivitet.
Jeg hadde ikke trudd at jeg skulle kunne bli så dårlig igjen. At tankene skulle ta overhånd igjen. Men mer skal ikke til.
Jeg spiser, jeg angrer, spiser kun for at jeg ikke skal besvime, eller kun for at jeg skal klare og gjennomføre en dag.
To dager denne uken har jeg ikke klart og gjennomføre, kun ligget på sofaen under teppe. Den ene av dagene fikk jeg ikke i meg noe næring heller, kun bittelitt vann til tablettene jeg må ta morgen og kveld, men ikke ett glass til sammen. Og den dagen, har vært den beste på lenge, det gir meg en seiers følelse, følelsen av og selv kunne styre noe, og det og mestre. Selv om jeg så vidt klarte og komme meg i seng når det var kvelden fordi jeg var så uvell. Så var det denna natt jeg sov best, natt uten bekymringer og tanker. Så godt har jeg ikke sovet på det jeg kan huske.
Jeg vil tru mange også tenker at det og skulle spise sammen med andre er vanskelig, det er litt todelt for min del, litt fordi jeg har kjempet med SF i så mange år. Jeg liker ikke at andre sitter og stirrer når jeg spiser, på hva, hvordan og hvor mye. Jeg vil jo bli frisk, for og bli frisk må man spise. Så når andre spiser er det lettere og spise selv også, vanskeligere og skulle finne frem, lage og spise mat alene. Alene føles det feil og spise, når andre spiser og jeg ser dem ikke sliter føles det litt mer riktig. Selv om det og spise aldri er 100% det rette og gjøre i mitt hode.
På grunn av dette valgte jeg og reise til campingvogna, der kommer maten på bordet om jeg vil eller ikke. Verdens beste mamma er der, og hun kjenner meg så godt - hadde ikke klart meg uten henne - finnes ikke ord <3. Der er det ingen andre bekymringer enn meg selv og mitt liv med disse sykdommene.
Kroppen min er ødelagt etter mange år med ME og spiseforstyrrelser.
Kjempe den kampen som livet er, det er tungt nok med kun en av sykdommene, og skulle kjempe kampen om livet med begge er uutholdelig. Jeg klarer snart ikke mer.
Jeg er som sagt en jente på 24 år, høy, ikke spesielt slank nå, (men det har jeg vært, så ille at folk kunne se på meg at jeg hadde spiseforstyrrelser), jeg er heller ikke fet sier folk. Men hva jeg selv syns vil jeg ikke skrive om.
Jeg har kjempet denne kampen i alle fasonger, tynn, veldig tynn, middels, lubben og tykk. Det kommer kanskje som ett sjokk men kampen mot/om spiseforstyrrelsene var tru det eller ei lettest og kjempe når jeg var kjempe tynn, for da trudde og forsto folk bedre. Hvem trur at en små feit jente sliter like mye som ei som er kjempe tynn. For min del sliter jeg nesten enda mer.
Jeg spesifisere ikke hvordan spiseforstyrrelser jeg har, for det var heller ikke noe spesialisten på Volvat klarte, jeg var en blanding (anoreksi, bulimi og ortoreksi i hovedsak). Så det varierer hva som styrer kroppen min.
Vil også skrive litt om hvordan jeg kom gjennom skolegangen, for ja de gangene spiseforstyrrelser var ett tema, ble alt veldig virkelig for meg og jeg klarte ikke gjenomføre det. Jeg hadde heldigvis snille og forståelses fulle lærere så dem lot meg slippe de timene. For jeg orker ikke og vil ikke lære mer fakta om det. Høre andres historier og synsvinkler på det syns jeg er spennende. For ingen med spiseforstyrrelser er like akkurat som at ingen mennesker er like heller.
Ja, for meg var dette ett problem, for det var jo tema på ungdomsskolen greit nok, men jeg valgte jo helse og sosialfag, så barn og ungdom og etter endt fagbrev tok jeg påbygging og ja alle de tre skole årene var det ett tema i noen av fagene.
(ikke skrivi så mye her om hvordan det er og leve med me, men det er jo det jeg skriver mest om. Har en del innlegg om det, nesten alle. Det fordi jeg syns SF er ett sårt tema. Me er ett vanskelig tema, men mer åpenhet om det. Håper at det og poste dette innlegget kan gjøre det letter og skrive om det senere.)
Mitt syn på dette er at jeg lever i en boble, og den bobla klarer jeg ikke sprekke uansett hvor mye jeg vil, kanskje jeg ikke er klar til og sprekke den enda.
-VHH skrevet 13-14.07.12
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar