Bloggen er som den er

Ja jeg skriver en blogg, ikke en som er lik alle andres.
Det er også en del skrive feil, det pga kraftig dysleksi.
Men det tenker jeg ikke så mye på, for dette er en blogg om min hverdag, og ja dessverre er hverdagen min en kamp.
En kamp mot sykdom, en kamp mot det norske helsevesen, en kamp mot forståelse i det offentlige, en kamp mot NAV, en kamp mot behandling, en kamp for livet. Denne kampen hadde jeg ikke klart uten familie, venner, en hjelpsom og forståelsesfull arbeidsplass, fastlegen min (den eneste i det offentlige som har hjulpet meg hittil), og sist men så absolutt ikke minst ME spesialisten min på strømmen medesinske senter (skrevet litt om det før og)
Det koster jo så klart en del og få hjelp i det private, men jeg får kjempe god hjelp, så da får det heller bare koste, for det viktigste er og få en hverdag hvor jeg kan leve normalt, uten den daglige kampen.
Det er også litt en av grunnene til at jeg solgte leiligheten, for og få råd til behandling.
Denne kampen er en kamp jeg ikke unner noen. INGEN FORTJENER DETTE, INGEN.

Det at min hverdag også er kjedelig er jo i hovedsak fordi jeg ikke orker og gjør jeg noe, gjør jeg noe er det den alt for kraftige viljen min som styret meg noe jeg ikke kan fordra, jeg vil klare og "stå" frem og være den personen sykdommen har gjort meg til. Jeg vil klare og være den jeg er blitt, og ikke prøve og være den jeg var eller ønsker og være.
Har heller ikke penger til hva som helst, så ja alt dette og den tøffe kampen er som gjør bloggen til det den er.


(skrevet fra 21.06.12)