Masken av.

Det var utrolig godt og komme hjem etter en hel dag med jobb, sosialt samvær med masken på, jeg følte jeg besto testen.

Jeg er utrolig glad for at jeg har Så herlige mennesker som bryr seg om meg.
Skulle bare ønske jeg klarte og vise hvor hard og vondt kamp hverdagen er for meg. Men det klarer jeg ikke. Masken er det enkleste alternativet nå.
Skulle jeg vært 100% ærlig, hadde tårene trillet, for så vondt har jeg nå. Og nå i min egen seng lar jeg dem renne forsiktig nedover kinnet.
Har så vondt i fingrene at jeg ikke klarer og bøye dem og bruke klypa, leddene verker, bena klarer nesten ikke bære meg, språket og hukomelsen svikter meg når jeg trenger den som mest, magen vrenger seg, hode og kroppen skriker etter ro og mørke. Ja dette var mine smerter i korte trekk.

Smertene i fingre og ledd er jeg så vant til, selv om jeg bare syns det blir verre.
Men det verste syns jeg er at jeg i dag igjen syns språket er blitt dårligere og jeg finner ikke ordene igjen. Og hukommelse har jeg så å si ikke. Det at også bena nesten ikke klarer og bære meg, det og stå er en kamp, og etterhvert det og sitte også. Dette er det verste, sikkert forde alt det siste jeg nevnte er ganske nytt for meg enda.. Skal bli godt og komme til me spesialisten min igjen til onsdagen..

Håper kanskje jeg snart får noe glede. Spennende og se. Vis det kommer noe skal det nevne det i allefall.

Kunne skrivi her i eveigheter nå, men velger og stoppe her..