Hatt det koselig i kveld men etter 1 og en halv time kjente jeg att kroppen ikke klarte mer. Men viljen ville så mye mer, den ville være som den gamle meg. Den som bare holdt ut uansett og kun trengte ett par timer søvn.
Så dum som jeg er, var jeg der alt for lenge, jeg satt der til latter jeg presser på når andre ler, holdt på og bli tårer, nå bare renner tårene. Det er ett stort tegn på hvor dumt det var av meg og ikke høre på kroppen da den sa nå er det nok. For tårer er det ca en uke siden kom uten grunn. Viljen min presset meg alt for lagt. Innimellom er viljen god og ha, men jeg skulle ønske jeg hadde klart og ta signalene kroppen gir på alvor.
Trur dette i hovedsak kommer av at jeg savner den gamle meg så mye at jeg finner ikke ord en gang.
Jeg prøver rett og slett og være den gamle meg.
Skulle ønske jeg hadde klart og gått ut og vært den jeg er blitt etter sykdom, for det har jeg forstått, JEG VIL ALDRI BLI DEN GAMLE MEG!
Følelsen jeg har nå er veldig rar. Jeg er så sliten at jeg har stupt i seng uten og orke/klare og kle av meg, men jeg kunne skrivi her i all evighet. Men velger og runde av nå. I morgen er jobb dag også, håper jeg sovner fort. Skal få prøvi og skrivi noen innlegg mens jeg er i campingvogna i sverge som jeg poster når jeg kommer til Norge igjen, ikke nett inn på skogen der, skal bli godt, camping på en herlig plass, ikke noe sentralt, rolig og ved vannet, ja perfekt i en tid som denne.
Spennende og se om jeg får kledd av meg litt, eller om jeg våkener fullt påkledd.. Nå følelses det ut som jeg bare sovnet slik jeg er... Men fare for at jeg sovet av meg bokse så stor som den er, og så urolig jeg ligger.
- Natta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar