Må si jeg syns det er rett og slett urettferdig at det er så dyrt og eie at når man blir langvarig syk, så må man selge, det hører jo ingen sted hjemme. Ikke lett og være syk i Norge.
Jeg er 24 år og eid to leiligheter, og nå må jeg selge fordi jeg er blitt syk. Urettferdig.
Syns det blir sagt at vi bor i det beste landet når set gjelder det og bli syk vet ikke helt om jeg kan si meg enig i det. Dessverre.
Så i en alder av 24 må jeg over i leie markede, noe som ikke hører noe sted hjemme, når jeg kun har eid frem til nå. Jeg klarer ikke se meningen i dette.
Jeg må si jeg føler meg litt mislykket.
ME'n har rett og slett tatt livet fra meg, hva skjedde med støtte og forståelse fra systemet og hjelp?
Jeg vil ha livet mitt tilbake.
Hittil har me'n tatt 9 år av mitt liv.
Jeg finner ikke ord for hvor trist og leit jeg syns det er.
Jeg må takke familien min for støtte, både psykisk og økonomisk.
Alle sier det er ingen tap i og selge, det er bare materielle ting. Ja, det er sant, men jeg har jobbet og kjempet for og klare og beholde leiligheten, det at jeg har jobbet og kjempet så mye, har vært en stor grunn til at jeg har fått den nedturen jeg har nå.
Økonomisk hjelper familien meg masse. Er jo ikke noe hjelp og få av spesialister i det offentlige. Så jeg må gå privat, og jeg får kjempe god hjelp og dem har lært meg og forstå hva som gjør meg anderledes med ME og at slik er livet mitt nå, og det må jeg lære meg og leve med, frem til jeg forhåpentligvis en dag blir bedre. Noe som er lettere når jeg forstår hva som skjer i kroppen min når jeg er syk. Uten det private hadde jeg ikke klart meg. TAKK.
Men ja det koster masse penger, men som familien min sier, helsen din er viktig og vi skal hjelpe deg, når ikke det offentlige gjør det.
Denne sykdommen og kampen har gitt meg altfor mange tunge stunder, der tårene bare har trillet, eller jeg bare ikke har klart noen ting, og vært helt tom.
Føler meg uviktig og som en last.
Og er ikke lykkelig.
Me'n har tatt fra meg smile og livsgleden.
Jeg var en ungdom som hadde masse livsglede, og smilte og mente det hele tiden.
Jeg vil ha livsgleden, kunne smile og mene det igjen.
Jeg finner ikke ord for for hvor mye jeg savner livet mitt, det positive, aktive, sosiale og nesten helt perfekte livet.
Livet har gått fra og være så og si perfekt til og bli noe man ikke kan beskrive eller forstå føre man har opplevd det selv.
Jeg finner ikke ord som beskriver det jeg sitter inne med nå.
Jeg vil ha livet mitt tilbake.
Er det for mye og be om.?
(kunne skrivet masse om dette i all evighet, velger og gi meg nå, for orker ikke skrive mer, kanskje det kommer ett nytt følelses innlegg igjen senere det får vi se)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar